Storformatlek

Det å bruke storformatkamera er gøy. Det å ha tidligere elever som ber om å få lov til å være med på en fototur er enda morsommere. Fredag forrige uke var Maja og jeg ute i Lillestrøm og kjørte åtte blad med 4×5 tommers film (T-Max 100) i løpet av litt over en time. Her følger de tre bildene jeg tok av Maja.
Skøytebanen i Lillestrøm sentrum. Motlys og skøyteløper i bakgrunnen. Noe av cluet med storformat er jo nettopp det å beregne når man skal trykke uten å ha en søker å se i. Her føler jeg at jeg traff godt. (Linhof Color, 240 mm Voigtlander)
Kirketrappa i Lillestrøm. (Linhof Color, 150 mm)
Portrett i skygge foran murvegg (hvor enn den blei av) – (Linhof Color, 240 mm Voigtlander)

Man lærer så lenge man lever…

… og man har godt av å teste ut nye ting. Jeg er inne i en analog periode nå og prøver å få unna den haugen med film som har ligget og ventet på fremkalling lenge. Det har seg slik at jeg har også endel fargefilm ufremkalt liggende, og jeg tenkte som så at det var på tide å få gjort noe med det. Problemet er å finne en billig lab og i og med at jeg ikke har peiling på hva som er på noen av filmene er det like greit å gjøre det sjøl. Jeg har aldri fremkalt fargefilm før, hverken i C-41 (negativ) eller E-6 (positiv), men jeg gikk likevel til innkjøp av fremkallersett til begge deler fra Tetenal. Skulle det ikke gå så fikk jeg ta det på læringskappen, og skulle det gå bra så fikk jeg billig fremkalling. Fargefremkalling krever høyere og mer stabile temperaturer enn sort/hvitt så jeg var litt nervøs før jeg satte i gang. Ville dette gå bra. Jeg valgte å starte med E-6 prosessen fordi det er enklere å se om fargene faktisk blir «riktige» på ett positiv enn på ett negativ.
Gammelt trappebilde jeg fant på en av de tre rullene som jeg fremkalte i går. Liker skyggespill jeg…
Enda mere skyggespill her, denne gangen i varmt sollys (gleder meg til sommeren).
Fra pils på Mono.

Konklusjon: Billigere enn lab, like godt men litt jobb.

Snapshot portretter

«Nytt» kamera fører til at det må brukes. Nå har jeg hatt nyervervelsen ett par dager allerede, men med analogt tar ting litt lenger tid enn med de hypermoderne digitale enhetene. Likevel synes jeg ikke det er så halvgalt at de ekpsoneringen som ble tatt i går blir digitalisert og offentligjort i dag. Dagens bilder er to portretter tatt med min Nikon S2 og Nikkor 5 cm 1.4 onsdag 13/2-2013. Kameraet var en gang noe av det dyreste og mest ekslusive som fantes i småbildeformatet. Filmen jeg har brukt er Kodak sin Tri-X (første gangen jeg har brukt den filmen) Fremkalt i HC-110, oppløsning B (1+31) i litt over seks minutter. Passe kornete og herlig kontrast. Bildene er skannet rett fra negativet.
Her er det min kjære kollega Knut som speider etter noe der borte. Kanskje er det tekoppen eller kanskje det er matpakka.
Joshua i klasserommet. Selv på full åpning funker det gamle glasset.

Alle bildene på denne filmen hadde en stripe i emulosjonen. Neste gang jeg bytter film må jeg huske å sjekke kameraet for ujevnheter i filmplanet.

Square winter wonderland

Endelig ble det en skikkelig pen vinterdag og tilfeldigvis falt den sammen med den dagen hvor jeg og min fotoklasse på VG2 skulle ta en runde i Lillestrøm å ta bilder. Med meg på turen hadde jeg mitt pinholekamera for storformat, Nikon D700 og min gode gamle Rolleiflex Automat X som forlot samlebåndet i 1949. Det blei med tre eksponeringer med nålhullet og nesten to ruller med Rolleiflexen (dvs 24 bilder i 6×6 formatet)
Ilford FP4+@100ISO. 1/100s F:1:5,6 – Langs Nitelva i Lillestrøm.

Jeg har veldig sansen for det kvadratiske formatet som Rolleiflexen gir. Det gir en herlig statisk ro som gjør at jeg som fotograf må virkelig jobbe med komposisjonen.
Fuji Acros@100ISO. 1/100s F:1:5,6 – Nitelva i vinterpryd.

I tillegg er det noe med å jobbe analogt – i enn verden der alt går stadig raskere er det noe med den langsomme fotograferingen. Det er ikke bare å trykke på utløseren å plukke ut det beste bildet. Hver eksponering koster penger og man er ikke sikker på resultatet før filmen er fremkalt og man har en positiv kopi.

Ridderportrett

I dag satt jeg å bladde meg gjennom en haug med gamle filer og fant ett bilde som jeg fikk lyst til å gjøre noe med. Bildet viser André Neergaard i sommerhabitten. Han er som meg med i reenactmentgruppen Frilansene som leker middelalder i perioden 1397-1434.

Bilder uten bruk av glass

Man trenger ikke dyrt glass for å lage bilder. Det holder i massevis med en lystett boks med noe lysfølsomt i den ene enden og ett knøttlite hull i den andre enden. Jo mindre hull, jo mer dybdeskarphet (les mindre blender) og jo skarpere bilde. Jeg kom tilfeldigvis over en boks laget av en polakk på eBay. Pinhole-fotografering er spennende. Ikke ser man hva man tar bilde av, og man må jobbe med lange eksponeringer.
Boksen jeg kjøpte har ett presisjonsdrillet hull på 0,2 mm og tar standard 4″x5″ bakstykker. Brennvidden er på ca 41 mm, noe som gir en effektiv blender på ca 200 og en bildevinkel på sånn ca 127 grader. Det tilsvarer en 11 mm vidvinkel i 135-formatet. Uendelig dybdeskarphet og noe vignettering må man regne med – men det blir spennende bilder for det. Dette bildet er tatt like før klokka 13.00 utenfor Oslo S på fredag 7. desember. Den lange lukkertiden på rundt ett minutt fører til at alt som beveger på seg viskes ut, og selv om byen pleier å være travel på denne tiden av døgnet er det ingen mennesker synlige.
Dette bildet er tatt ca en time senere, med en eksponeringstid på ca ett minutt og 30 sekunder. Legg merke til menneskeskyggene der de har stått en liten stund og ventet på grønn mann. Plutselig ble en juletravel Karl Johansgate til en spøkelsesgate.
Kameraet ser forresten slik ut: