Helgen 20 og 21 juni var vi på Middelalderfestivalen i Oslo og holdt turnering der. Brodern filma og jeg har redigert litt på det materialet jeg fikk fra ham.
<!–
WriteFlash('’);
//–>
Ble egentlig ganske bra synes jeg. Frilansene begynner å bli en flink gjeng.
Etter 74 års tjeneste for fotografiet har Kodak bestemt seg for å gravlegge det som etter manges mening er den beste positivefilmen noensinne – KodaChrome. Som en heder og ære til den filmen jeg selv aldri rakk å teste ønsker jeg å sitere hele Paul Simons hyllest til denne filmen:
When I think back
On all the crap I learned in high school
It’s a wonder
I can think at all
And though my lack of edu—cation
Hasn’t hurt me none
I can read the writing on the wall
Kodachrome
They give us those nice bright colors
They give us the greens of summers
Makes you think all the world’s a sunny day, Oh yeah
I got a Nikon camera
I love to take a photograph
So mama don’t take my Kodachrome away
If you took all the girls I knew
When I was single
And brought them all together for one night
I know they’d never match
my sweet imagination
everything looks WORSE in black and white
Kodachrome
They give us those nice bright colors
They give us the greens of summers
Makes you think all the world’s a sunny day, Oh yeah
I got a Nikon camera
I love to take a photograph
So mama don’t take my Kodachrome away
Mama don’t take my Kodachrome away…
For tiden den eneste zoom´en som jeg eier er en Sigma 70-200 med lysstyrke 2.8. Det er et objektiv som virker til det meste. Nærgrensen er deilige 1 meter over hele spennet, noe som gjør at det også kan brukes til nærbilder, dog ikke ekte makro. Generelt så er objektivet skarpt og takler motlys bra. Autofokusen er kjapp og sammen med de gode ISO verdiene på D700´en så er det perfekt til konsertfoto.
Bildet her er tatt på en konsert med folkrockbandet Elvarhøi 20. mars 2009.
Noen fotografier blir ikoner, for eksempel fordi de viser en unik hendelse og alene forteller en lang historie. Fotografiet blir da ikonet på den hendelsen. Robert Capa står bak flere, slik som bildene fra D-dagen i 1944 og den fallende soldaten fra den spanske borgerkrigen. Nå skal jeg ikke komme her å påstå at jeg har klart å ta et ikonisk bilde, til det har jeg hverken vært på et sted som har gitt meg sjansen eller kort og godt hatt muligheten. Likevel har jeg lyst til å fortelle og vise fram det bildet jeg har som jeg er mest fornøyd med og mest stolt av. For meg og min familie er dette et ikon. Den dagen da vi gikk fra å bare være et par til å bli en familie var et stort steg. Så vær så god her serveres fødselen til min førstefødte.
Fikk denne lenken fra en kollega. Kort og godt handler det om å ta Photoshopping et par hakk for langt innen fotojournalistikken. Jeg må si som de gamle pleier å si: «Alt var mye bedre før». I gamle dager så hadde man ikke disse mulighetene som den moderne teknologien gir oss. Da var det bare det å trykke på utløseren som gjaldt.
Vel jeg er enig i at endel av disse bildene er langt over streken. Det å legge til eller slå sammen to bilder passer ikke i et dokumentarfoto, selv om det ofte hendte i de gode gamle filmdager at en fotball ble fjernet og flyttet på for at det hele skulle bli bedre. Det er bare det at ingen snakket så mye om det. Dessuten hadde man jo ikke datamaskiner som kunne gjøre jobben.
Det som jeg kanskje reagerer mest på når man begynner å snakke om «for mye» Photoshop er slik som historien fra Danmark. Juryen i denne saken viser mangel på forstålse av hva et fotografi egentlig er. All fotografering handler om en manipulasjon av virkeligheten. Fotografens valg av optikk, vinkel og ikke minst når han trykker på utløseren er en avgjørende faktor for hva et bilde forteller. Tross alt snakker vi jo om at et fotografi som regel bare viser brøkdeler av et sekund. Mesteren av øyeblikket, Henri Cartier-Bresson talte jo om det avgjørende øyeblikket. I tillegg så er det jo slik at valget av hvilken film man velger (hvis man bruker det da) endrer jo hvordan farger gjengis på et bilde. For de som vet hva jeg snakker om så vet de at det er stor forskjell på fargegjengivelsen på Fuji Velvia og KodaChrome.
I tillegg når juryen begrunner diskvalifiseringen fra konkuransen med at det er for stor forskjell fra endelig resultat og det råfilen vises som i Adobe Camera Raw. Vel skal man ha et reelt grunnlag for å si noe om forskjellen mellom resultat og råfil så må man i det det minste bruke kameraprodusentens egen råfil-«fremkaller» da denne er den eneste som vil gjenskape bildet slik ingeniørene i Canon/Nikon/Leica/Sony med fler (stryk det so ikke passer) mener at et bilde bør se ut. I tillegg så kan man legge til egne profiler på mange modeller i dag.
Bildene nedenfor er det samme bildet rett fra kameraet – det øverste er kjørt gjennom Adobe Camera Raw og det andre via Nikon sin Capture NX2 programvare:
Dette er et ganske enkelt motiv, men likevel blir det ganske stor forskjell. Det er ikke gjort noe mer med bildet enn å åpne råfila, nedskalere og så lagre som jpg.
På neste bildet er det større forskjell:
Husk at her er det ikke gjort annet enn å bytte råfilkonverter.
Nei endringer som gjøres med fargebalanse, nivåforskjeller og kurver synes jeg ikke gjør noe innen for fotojournalistikken – eller kanskje vi skal slutte å bruke sort/hvitt – for det er ihvertfall en drastisk endring av hva et kamera egentlig oppfatter!
Dagens normalitet på et kompaktkamera med en brikke som har en fysisk størrelse på mindre enn et barns lillefingernegl er mellom 10 og 14 millioner piksler. For tre år siden var normalen 5. En mobiltelefon i dag leveres med 3-8 millioner piksler – kan den ta badre bilder for det?
Bildekvalitet handler om mye mer enn megapiksler, sant og si så trengs det ikke mer enn 2 millioner punkter for å printe høykvalitets kopier i 10×15 uten å måtte forstørre.
Når det gjelder bildekvalitet så er det mer snakk om korrekt filbehandling, optikkens kvalitet og signalbehandling enn antallet punkter et bilde er bygd opp av.
Dagens bilde er tatt med et 2,7 megapixels kamera, det henger en nydelig print i 40×60 cm på veggen hjemme.
