Fordelen ved å jobbe på en skole som Lillestrøm VGS er at vi har musikk, dans & drama som fagområde (i tillegg til MK, IB og SSP). Og hvert år setter dramaklassene opp teaterforestillinger av høy kvalitet. Denne gangen er settingen ett legekontor og de som sitter og venter på å få komme inn til legen. Mange historier fortelles, med litt surrealistisk pauseunderholdning. En fin forestilling med mange gode rolletolkninger
Når man som meg bruker film og er litt over gjennomsnittlig glad i foto er det kult når man kommer over morsomme duppedingser. Enda bedre er når det i bunn og grunn er litt miljøvennelig gjenbruk inn i bildet også. Jeg kom først over konseptet via photojojo.com og falt pladask. Tenk å lage kjøleskapsmagneter av tomme filmpatroner. Drittøft. Jeg bestilte noen, dels for å gi bort til en god kollega og dels for å ha tre stykker selv. Etterhvert tenkte jeg at hvorfor ikke lage selv. Etter at jeg nå har hatt en runde med å få fremkalt (nesten) alt jeg har hatt liggende av eksponert film er det endel patroner som har blitt tømt for opprinnelig innhold. Vel jeg tok endelig fatt på oppgaven og stakk innom gode gamle Clas Ohlson i dag og kjøpte meg noen neodym-magneter til prosjektet. 
Oppskriften er enkel: Ta av toppen med en tang eller annet egnet verktøy, ut med spolen og fjern det du måtte ha av filmrester. Ta to magnter og stikk dem i patronen. Sett sammen patronen igjen og voila:
Kuleste kjøleskapsmagnetene for fotofreaks. (Legg merke til at jeg har puttet litt film inn i FP4+ patronen – blei jo nesten enda tøffere.)
PS: photojojo.com har også mye annet morsomme fotogreier. F.eks minnepinner innebygd i filmpatroner og verdens tøffeste kaffekopper.
Det å bruke storformatkamera er gøy. Det å ha tidligere elever som ber om å få lov til å være med på en fototur er enda morsommere. Fredag forrige uke var Maja og jeg ute i Lillestrøm og kjørte åtte blad med 4×5 tommers film (T-Max 100) i løpet av litt over en time. Her følger de tre bildene jeg tok av Maja.
Skøytebanen i Lillestrøm sentrum. Motlys og skøyteløper i bakgrunnen. Noe av cluet med storformat er jo nettopp det å beregne når man skal trykke uten å ha en søker å se i. Her føler jeg at jeg traff godt. (Linhof Color, 240 mm Voigtlander)
Kirketrappa i Lillestrøm. (Linhof Color, 150 mm) 
Portrett i skygge foran murvegg (hvor enn den blei av) – (Linhof Color, 240 mm Voigtlander)
… og man har godt av å teste ut nye ting. Jeg er inne i en analog periode nå og prøver å få unna den haugen med film som har ligget og ventet på fremkalling lenge. Det har seg slik at jeg har også endel fargefilm ufremkalt liggende, og jeg tenkte som så at det var på tide å få gjort noe med det. Problemet er å finne en billig lab og i og med at jeg ikke har peiling på hva som er på noen av filmene er det like greit å gjøre det sjøl. Jeg har aldri fremkalt fargefilm før, hverken i C-41 (negativ) eller E-6 (positiv), men jeg gikk likevel til innkjøp av fremkallersett til begge deler fra Tetenal. Skulle det ikke gå så fikk jeg ta det på læringskappen, og skulle det gå bra så fikk jeg billig fremkalling. Fargefremkalling krever høyere og mer stabile temperaturer enn sort/hvitt så jeg var litt nervøs før jeg satte i gang. Ville dette gå bra. Jeg valgte å starte med E-6 prosessen fordi det er enklere å se om fargene faktisk blir «riktige» på ett positiv enn på ett negativ.
Gammelt trappebilde jeg fant på en av de tre rullene som jeg fremkalte i går. Liker skyggespill jeg…
Enda mere skyggespill her, denne gangen i varmt sollys (gleder meg til sommeren). 
Fra pils på Mono.
Konklusjon: Billigere enn lab, like godt men litt jobb.
«Nytt» kamera fører til at det må brukes. Nå har jeg hatt nyervervelsen ett par dager allerede, men med analogt tar ting litt lenger tid enn med de hypermoderne digitale enhetene. Likevel synes jeg ikke det er så halvgalt at de ekpsoneringen som ble tatt i går blir digitalisert og offentligjort i dag. Dagens bilder er to portretter tatt med min Nikon S2 og Nikkor 5 cm 1.4 onsdag 13/2-2013. Kameraet var en gang noe av det dyreste og mest ekslusive som fantes i småbildeformatet. Filmen jeg har brukt er Kodak sin Tri-X (første gangen jeg har brukt den filmen) Fremkalt i HC-110, oppløsning B (1+31) i litt over seks minutter. Passe kornete og herlig kontrast. Bildene er skannet rett fra negativet.
Her er det min kjære kollega Knut som speider etter noe der borte. Kanskje er det tekoppen eller kanskje det er matpakka.
Joshua i klasserommet. Selv på full åpning funker det gamle glasset.
Alle bildene på denne filmen hadde en stripe i emulosjonen. Neste gang jeg bytter film må jeg huske å sjekke kameraet for ujevnheter i filmplanet.
Ja da har det kommet en ny lekekamerat i hus. Vel ny og ny – denne saken er produsert for ett sted mellom 50 og 60 år siden. Nikon S2 er Nikons fjerde forsøk på å lage et kamera. Det første var Nikon I som kom i 1948 og var på mange måter en kopi av Contax sin ikoniske målsøker. De deler til og med (nesten) objektivfatning. Nikon S2 er som sagt Nikons fjerde målsøker og den første som bruker standard 24x36mm bildeformat. (Nikon S og M hadde 24x34mm og Nikon I hadde 24x32mm).
Min utgave er en såkalt «black dial» utgave, noe som indikerer at det er en sein utgave. Kameraet mitt kom med en Nikkor 5 cm med blender 1.4, som fysisk ikke er stort større enn Jupiter 8´en (50 mm med blender 2) som jeg har til Kiev´en. Vel nå er kameraet i hus og jeg har ladet godsaken med en rull med Kodak Tri-X og venter spent på resultatet, men det blir et annet innlegg.
Som en liten kuriositet kan det nevnes at når dette kameraet ble lansert i 1954 kostet det i Japan 83.000 YEN som tilsvarte i ´54 18 månedslønner i opphavslandet.