Lek med saltpapir

I læreplanen for fotograffaget står det at lærlingen skal kunne gjøre rede for den historiske utviklingen av fotograffaget. I prosjekt til fordypningsfaget er det meningen at det skal hentes kompetansemål fra denne læreplanen og tilpasses nivået til den enkelte elev. Hva er da ikke bedre enn å gå virkelig tilbake til fotografiets røtter. Så i forbindelse med en lett og ledig undervisning om fotografiets utvikling på 1800-tallet lagde vi fotogrammersaltpapir etter Henry Fox Talbots prosess fra 1830-åra. Saltpapir er veldig enkelt og ikke minst et godt medium for å forklare prosessen ved sølvbasert fotografi. Man kan prepare i vanlig rombelysning og man kan se at prosessen går seg til.

Her ser vi blader liggende på preparert papir i vinduskarmen. Med denne teknikken lager vi enkle figurer i negativ.
Noen av resultatene våre ferdig fremkalt og fiksert, og oppskriften er såre enkel, man tager en dæsj salt i vann, dypper papiret i saltvannet og tørker, deretter påføres et strøk med sølvnitratoppløsning, og vips har man et papir følsomt for UV-stråling.

Et kvadrat til besvær

Alle vi som har jobbet med sølvbasert fotografi har nok en eller annen gang irritert oss over de firkantede pikslene i det digitale bildet. Når vi forstørrer et analogt fotografi øker vi bare størrelsen på de flotte, ujevne runde kornene sølvbasert film gir oss. Ikke noe problem, i teorien kan vi blåse opp et analogt bilde til hvilken størrelse som helst. I den digitale hverdagen derimot er ikke livet like enkelt. Da Russel A. Kirsch fant opp pikselen i 1957 var det enkleste og mest logiske en kvadratisk piksel – sitat Kirsch selv:

“Squares
was the logical thing to do. Of course, the logical thing was not the
only possibility … but we used squares. It was something very foolish
that everyone in the world has been suffering from ever since»


Kvadratiske piksler, utsnitt av et digitalt fotografi…

VS. Runde korn, utsnitt fra innskanning av søvbasert kopi (vel helt reelt består jo dette bildet av firkanta piksler og er langt mindre dradd opp enn det «digitale», men det er bare for å illustrere poenget)

Så i dag i året 2011, må vi slite med noens enkle vei ut av et problem i 1957.

Sommeren er over

Men minnene lever videre. Og her er et av bildene jeg tok i sommer som jeg er ganske fornøyd med. Er noe med roen og enkeltheten. I tillegg så underbygger det jeg har påstått lenge – det peneste lyset oppstår i tåke.